Klokken er snart tre på natten, og ute høres bønneropene fra moskeen. Jeg er stuptrett, men første dag i et hvert nytt land fortjener en egen nedtegnelse. Dette er dagen hvor alt kan gå riktig eller helt galt og hvor kortene legges for resten av oppholdet, hvor alt er nytt og ferskt, fra nye dufter til nye kulturer og gamle historier som følger i kjølvannet av disse. Jeg ble svært så hjertelig tatt imot på flyplassen av arrangøren for symposiumet og hans engelsktalende sønn. Nå har jeg blitt innkvartert i Sarajevo, i gåavstand til den historiske delen av Sarajevo og Akademiet for Kunst, hvor jeg skal oppholde meg de neste to ukene. Jeg har flyttet inn hos Maja, som er journalist, og jobber utelukkende med krigsforbrytelser i forbindelse med Bosnia-krigen og oppløsningen av tidligere Jugoslavia. Maja drikker ikke vannet fra springen, selv om vannet visstnok sies å være blant det reneste i Europa. Det flyter så mye i vannet etter krigen, sier hun, men det er sikkert greit nok… og da spør jeg ikke mer. Det er så mye å ta innover seg. Og det begynner alltid med de små tingene. Fra å vite hvor mange kyss man skal gi ved hilsener, som er to for innbyggere i Sarajevo, med mindre de er serbere(som selvfølgelig også bor i Sarajevo). Da er det visstnok tre kyss, til hvordan man kler seg. Av aktelse for at det er måneden for ramadan kler man seg litt mer respektabelt. Ingen sier noe om hva du bør eller ikke, men du vet, senest etter en hel formiddag i shorts at det er noe som ikke stemmer 😀 Regjeringen, bestående av representanter for bosnierne, serberne og kroatene bytter på å styre landet hver sjette måned, og gjør sport i å ikke enes, og samtidig klarer de etter en brutal krig å leve i fred side om side… Hver eneste dag demonstreres det over landets elendige økonomiske styring, og samtidig er de gjestfrie og rause på det de har. Et paradoks av et land, og jeg er spent på å se mer.
Dagen i dag har hovedsakelig gått med til forberedelser av fremtidig trykking. Jeg har sett flotte lokaler for fremtidige utstillinger i forbindelse med Symposiumet, og etter møter med Akademiet for Kunst viste det seg at akademiet hadde langt mer materialer en tidligere antatt. En assistent eller to er også for hånden. Nå har jeg kjøpt papir egnet for trykk, og det er bare én gjenstand som mangler til trykking. «Høyeksplosiva» fra Tyskland kan strykes fra listen. I forkant av reisen mente de at vi fikk ta det litt etterhvert. Det ordner seg, sa de. Hm… Så langt ser det ikke så verst ut
