Det er snart jul. Inne har jeg satt opp et riktig så trivelig lite juletre, og jeg går og småspiser på en deig som egentlig skulle ha blitt en kake, men det prosjektet tror jeg er tapt 😉 Det har vært et hektisk år, og julen har jo alltid vært tiden for refleksjoner. I en tilværelse som for det meste føles temmelig grei å forholde seg til, har jeg alltid hatt et behov for å forstå mer av det som skjer utenfor min egen bakgård. Jeg har forstått at det ligger så mye mer bak overskriftene enn det vi blir vist i media. Ja, gjerne det motsatte, men hadde det solgt like godt da?
Jeg er så heldig og priviligert at jeg kan reise. Ikke fordi jeg må flykte eller forlate alt og alle jeg har, men for å se og forstå, for så å kunne komme hjem til de jeg er glad i. Jeg har fått reise sammen med fantastiske venner, med kameraet i hånden, kun drevet av eventyrlyst og forskertrang.
I jakten på motiver har jeg i år kunne glede meg over en vill ferd gjennom Europa i en gammel MGB(se blogg!) Foruten en fantastisk modig/tålmodig copilot og ankerkvinne hadde jeg et utrolig hjelpsomt team på telefonen og dere lesere i ryggen. Jeg kjenner på minnet av å sitte ute i London en regnværsnatt, idet britene bestemmer seg for å ikke la seg dirigere av Brüssel mer. Rykke opprømt sammen med spennende bekjentskap under parasollene og en stormende himmel. Natten etter var Brexit et faktum og verden ganske så anderledes.
AVSKJEDSBREV FRA «NÆROMRÅDENE»
Sommeren ble preget av terroranslag og en flyktningstrøm de aller færreste klarte å forholde seg til. Har lært meg at uttrykket «våre nye landsmenn» har fått en helt annen klang nå enn før, Østerrike slapp så vidt unna et valg av en høyreradikal leder med et skrik dénne gangen, og her hjemme har vi en innvandrings- og integreringsminister som lager reallity-tv av jakt på uovlige immigranter, mens hun hevder at solidariteten med mennesker på flukt helst skal begrense seg til hjelp i nærområdene. I mellomtiden sendes det avskjedsbrev til verden fra Aleppo fra mennesker som nå bare venter på å dø.
Tyske mydigheter gikk i sommer for første gang siden den kalde krigen ut og rådet befolkningen til å hamstre inn mat og drikke i tilfelle nye anslag etter sommerens terroranslag. Det viste seg at tyskerne selv tok det hele med knusende ro, men det er jo heller ikke så salgbart, så dét hørte vi lite om. Foruten å ha blitt vist bort fra Reichstag som litt vel nærgående fotograf var det ingen synlig fare på fære :D.
REISEN TIL AMERIKA
Så nærmet det seg det store valget i AMERIKA. Storebror som har en finger med i spillet sånn temmelig overalt skulle få en ny president. Den 8 november stod mødrene til de drepte fargede i Charlotte og gav sin uforbeholdne støtte til den første kvinnelige presidentkandidaten i USA. En markering som kjentes sterkt og samlende, på tvers av raser og konflikter. Troen på endring var present. Å stå i den jublende massen styrket av troen på noe større enn oss selv var overveldende og skjellsettende.
Vi har alle vært vitne til kanskje en av vår tids mest skitne valgkamper. Folk fikk forståelsen av at de hadde valget mellom «pest eller kolera» og valgte deretter. Igjen stod man opp med et Brexit duvende i horisonten for å velge bort et stadig økende gap mellom styre og folk, og endte opp med en familiebedrift i ledelsen. Et valg som i det store og hele ble gjort for å «rock the boat», uten tanke på at de eneste som bærer redningsvest er «den ene prosenten». Den nasjonale komitéen består i dag av managere fra hedge fonds som skal hjelpe de fattige, oljedirektører som diplomater, fornektere av klimaforandringer til å skjøtte miljøvern, fastfoodmagnater til å forvalte arbeidsrett.. Når arbeidsløse og Wallstreet heier på samme kandidat så burde virkelig noen og en hver stoppe opp og spørre seg hva som skjer.
Dagen etter valget samlet titusener seg i New Yorks gater under paroler som LOVE TRUMPS HATE, THIS IS WHAT DEMOCRACY LOOK’S LIKE og NOT MY PRESIDENT. Paroler som tok tak i Trump’s uttalelser rundt homofili, rase, kvinner og retten til selvbestemt abort. En hyllest til verdiene og en felles enighet om at Trump tråkket på disse. Massene ble jublet frem av den stillestående trafikken, tilskuere og butikkeiere, mens New York’s faner vaiet på halv stang i vinden på Queensborough bridge. Hjemme ble det fokusert på og kalt opptøyer, men jeg kjenner fremdeles gåsehud oppover armene når jeg tenker på det sammensveisede følget som ble heiet frem mot Trump Tower, lik en vennegjeng som sier ifra til klassens mobber at nå er det nok 😉
DEKOR
Hjemme opplevde jeg for første gang sensur fra et av mine faste gallerier, som ikke ønsket å fremstå som politisk/partiisk, og markedsføringen ble over natt fjernet fra nettet. Jeg ble først temmelig lamslått over at dette var tilfelle her hjemme i Norge. I en bransje som til tider renner over av obskøniteter og nakenhet, ofte kun med intensjonen om å provosere. Så var det rett og slett litt virkelighet som ble for skummelt? At det jeg lager skumper borti noens salgbare glansbildeversjon av det vi speiler oss i og omgir oss med tar jeg som et kompliment.
Her har jeg en nyhet til de som ikke har fått det med seg. Serien jeg holder på med er en samtidsskildring! Dette/livet skjer faktisk om man vil det eller ei, og som kunstner føler jeg et ansvar for å oppsøke og formidle det jeg kommer over av inntrykk. Er det å ha det gjenomgående dekorativt rundt seg essensen av de verdiene vi har lyst til å fremstå som for ettertiden?
Jeg har troen på at ting vil endre seg. 2016 har vinglet litt, men det er derfor vi har 2017 🙂 Jeg vet med sikkerhet at hvis «ting» ikke virker som om de er helt bra akkurat nå, så er det bare fordi vi ikke er helt ferdige ennå.
GOD JUL, FORRESTEN ;)!!!
M
Ps! Silketrykkene fra NYC er straks tilgjengelig på webshop. Bruk det som er igjen av 2016 til å gjøre et «statement»! Ting skjer. Følg med :)!
