Omsider tilbake i Norge igjen, og hverdagen melder seg. I hui og hast må jeg gjøre ferdig et bilde til en minnestund. Et oppdrag jeg ser på både som en ære og utfordring. Det går mange tanker gjennom hodet når du skal sette de siste dagene til noen på lerretet. En person som er elsket av noen skal bli borte. Man aner sårheten, og håpet som er der til det siste, selv om man jo vet. Jeg blir så redd for å såre med motivet mitt. Har aldri klart å male annet enn det jeg ser, og jeg er redd betrakteren ikke ser det samme som meg. I dette tilfellet går det godt, og minnestunden blir vakker. Jeg malte for noen få år siden min egen venninne før hun døde. Det er mye som kommer tilbake i en slik prosess.
I dag er dagen satt av til kontorarbeid, selv om jeg helst ville ha stått og malt. Store deler av det vi kunstnere gjør er å søke på alt fra utstillingssteder til midler, og møter må avtales. Prosjektet, En Passant er oppslukende og tar det meste av min tid. Et sikkert for mange sinnsvakt men realistisk budsjett skal på plass, og med turnèen som gulrot i det fjerne er det ikke mulig å gi seg. Hvis man brenner for noe, er det rart hvor mye energi man har. Til man stuper, vil jeg tro.
Men i morgen blir det heldigvis atter en maledag. Et bilde skal klargjøres og leveres til en jubileumsutstilling ved mitt faste galleri innen søndag, og på mandag har NRK meldt sin ankomst på atelieret. Da trenger jeg bare et tjern å rusle rundt før jeg avslutter dagen, og jeg vet akkurat hvor jeg skal gå… M
