Etter de mange dagers fortvilet forsøk ble det klart at det ikke ville bli noen trykking av grafiske trykk med det første. Arrangørene av symposiumet har gjort sitt ytterste for å få det til, men materialnød satte en stopper for de fleste forsøkene. Siste instans ble et trykkeri i Bankaluka, som på sikt vil være behjelpelig. Får nå håpe at vi får det til før jeg reiser. Det var svært tungt å måtte innfinne seg med at jeg ikke fikk fulgt den opprinnelige planen, etter løfter om produksjon fra Akademiet for Kunst i Sarajevo, fordi de ikke hadde materialene som skulle til, og fordi trykkeren på den annen side tilsynelatende ville ha betalt ferien sin.. av meg av alle. Frustrert reiste jeg opp til en liten ranch på utsiden av Sarajevo. Jeg fikk låne araberhesten Zachra. En jente som ville opp og frem, og syntes det var ytterst kjedelig å ligge bak førerhesten hele tiden. Noen ganger vil man bare løpe og løpe… Jeg gjorde mitt beste for å holde oss begge i skinnet, og ikke løpe fra sinkene 😉 Det var fantastisk å stå på toppen av åsen over Sarajevo og føle at langt der nede ble problemene liggende igjen. Å avfinne seg med at man ikke alltid får til ting som man gjerne vil, og senke skuldrene for en stund.
DA er det klart for siste natt i Sarajevo. Er bedt på jazzclub med Vanja. En svært så snakkesalig Kroate, som så mange andre ikke synes å se fremtiden her lenger. Som mener at den eldre generasjonen henger fast i hatet fra krigen. At krigen fremdeles er et betent sår som opprettholdes i hverdagslige handlinger og det tvungne samarbeidet mellom folkegruppene. Men nå er det bare jazz som gjelder, i en siste kveld i en by som ulmer og syder, på trass under Ramadanen.
