I 2016 var vi vitne til kanskje en av vår tids mest skitne valgkamper. Det amerikanske folket fikk forståelsen av at de hadde valget mellom «pest eller kolera» og valgte deretter. Igjen stod man opp med et Brexit duvende i horisonten for å velge bort et stadig økende gap mellom styre og folk, og endte opp med en familiebedrift i ledelsen. Et valg som i det store og hele ble gjort for å «rock the boat», uten tanke på at de eneste som bærer redningsvest var «den ene prosenten».
Den nasjonale komitéen bestod i etterkant av valget av managere fra hedge fonds som skulle hjelpe de fattige, oljedirektører som diplomater, fornektere av klimaforandringer til å skjøtte miljøvern, fastfoodmagnater til å forvalte arbeidsrett.. Når arbeidsløse og Wallstreet heiet på samme kandidat så burde virkelig noen og enhver ha stoppet opp og spurt seg hva som skjer.
FLASHBACK, NY
I år, 8 år senere dro jeg på nytt til NYC for å overvære valget, for å igjen måtte se historien gjenta seg. Det var tydeligvis ingen læring i å miste en hel nasjons styre til en realitystjerne som nå åpenlyst lefler med ideen om å ha sin egen «private hær», og nå også vil ha full kontroll over forsvaret.
COLLATERAL DAMAGE
Denne gangen er det også enda mer på spill. Kvinners tilkjempede rettigheter er mer enn noen gang i fare etter presidentens frieri og løfter til de religiøse velgerne. På 1850-tallet krevde leger at abort skulle forbys i USA – ellers ville de fattige ta over landet. Planen ble stanset av en domstol i 1973. USAs høyesterett opphevet i Trumps forrige presidentperiode dommen Roe mot Wade, som har sikret amerikanske kvinner retten til selvbestemt abort. Nå er det opp til hver enkelt delstat å avgjøre om abort skal være lov eller ikke.
Kvinnesak er collateral damage forklarte den unge Trumpisten Brendon meg, da han fortalte at den økonomiske hverdagen overskygget alt annet. Det fantes ingen tillit mer til systemet, de klarte seg ikke mer, og noe måtte endre seg. Trump var en handlingens mann. Han kunne endre alt. Ja, så er han mye, innrømmet han, men er han virkelig så gal når alt kommer til alt? Fake news har blitt normalen og enhver sannhet har blitt til en mulig løgn.
Retorikk er et av de mektigste våpnene vi har, og Trumps presidentskap har senest med stormingen av kongressen blitt et symbol på hvor farlig hatretorikk og polarisering kan være. Allikevel merket vi ved dette siste valget en økning av hatsk retorikk også fra motparten. En retorikk som hovedsakelig har hatt fokus på motkandidatens karakter, og som samtidig har tatt fokus vekk fra amerikanernes hovedbekymring, økonomi.
Selv merket også vi en radikal endring i prisnivået i New York. Amerikanerne har en minimumslønn på kun 7,25 dollar per time, og har fortsatt et enormt etterslep etter prisveksten fra under pandemien. Vårt lille team på to måtte storøyd ut med en liten formue på rundt kr. 900,- for en enkel frokost med kaffe og juice. Apropos økonomi.. Musk har selvfølgelig også fått en hedersplass i den kommende regjeringen etter å ha støttet valgkampen med 130 millioner Dollar. Da kommer det vel heller ikke som noen overraskelse at Teslaaksjen har fått vind i seilene etter at Donald Trump vant valget i USA, og er opp nå nærmere 40 prosent på en uke.
Også her hjemme har over lang tid markedskreftene fått herje fritt, og det regjerende partiet skiller seg skremmende lite ut fra forgjengeren. Den lovede reformen etter valget har uteblitt, og vi står nå selv i situasjonen hvor valget av en ny regjering føles temmelig så nytteløst. Det er umulig å ignorere at forskjellene øker, og heller ikke til å unngå å få med seg den pågående polariseringen. Vi opplever at det pekes på bondeoppgjøret når det skal forsvares at matvareprisene øker, det pekes på det grønne skiftet og Putins struping av Europas gasstilførsel når kraftselskapene selger strøm og gass til blodpriser, samtidig som sør settes opp mot nord, og kritikere av strømeksporten stemples som usolidariske mot et Ukraina i krig. Den samme solidariteten som synes fjern når norsk energi selges ut til høystbydende i Europa. Diskusjonen er ikke om vi skal gjennomføre et grønt skifte, men om hvem som skal betale for det, og ikke minst være åpen om hvem som per i dag tjener på det. For hvem er det egentlig som får ta del i dette gildet? Stigende styringsrente, høye strømpriser og økte matpriser setter press på grupperinger som allerede har lite fra før. I følge Statistisk sentralbyrå er nå 10,9 % av befolkningen i Norge fattige/i en lavinntektsgruppe. Og tallet på fattige er stigende. Forskjellene mellom dem som er fattige og dem som er velstående, blir større og tydeligere. Det skjer på tross av vi har et politisk system som skal jobbe for sikre velferden i befolkningen. Fattigdommen i Norge er ikke livstruende, men påvirker livet til de det gjelder, slik at de ikke har mulighet til å leve et fullverdig liv.
Derimot har vi aldri hatt så mange milliardærer i Norge som nå. I følge Kapitals oversikt ikke mindre enn 444. Tygg litt på det tallet! Flere av disse ikke uventet også i landets styrende posisjoner. Milliardærer med doblet formue er ikke et «tegn på at norsk næringsliv går godt», slik Erna Solberg i sin regjeringstid hevdet, men et tegn på at forskjellene i Norge har økt og fortsetter å øke dramatisk.
Den samme statsministeren åpnet også opp for tidenes hestehandel, ved å si seg villig til å forhandle med KrF om abortloven, for å trygge sin egen posisjon i den daværende regjeringen.
Det er kanskje på tide å stille spørsmål ved hva den store pengeflyten innen enkelte bransjer gjør med våre beslutningstagere. Er våre kontrollsystemer gode nok til å kunne fange opp og rette på økonomiske uregelmessigheter som måtte oppstå? Når makten går til det økonomiske toppsjiktet, hvem passer da på fellesskapet? Man lander til slutt som regel ned på at man får de politikerne man fortjener, men når godt situerte politikere slår seg til ro med at store deler av befolkningen sliter med å betale det mest nødvendige til livsopphold, har man da ikke som politiker feilet? Er også her valget mellom pest og kolera det beste vi kan forvente av våre folkevalgte?
